På turné med D.D.E.

Gjennom mine frontlykter – med D.D.E. på veien igjen

Du kjenner kanskje lyden av D.D.E. på scenen. Men jeg kjenner den allerede i garasjen. Når instrumentkassene kommer rullende og crewet begynner å pakke meg med kjærlighet, da vet jeg det – det er turnétid igjen. Jeg er den svarte Scaniaen med hele bandet på siden. Jeg er den som bærer stemninga, bokstavelig talt. Fra første riff til siste ekstranummer – jeg er alltid med.

Noen kaller meg turnétransport. Andre peker og sier “Se der går D.D.E.-traileren!”. Men inni meg vet jeg hva jeg er: ryggraden i Norges mest livsglade musikkmaskineri. Fra Namsos til Oslo, fra fjord til fjell – jeg er der hvor folk samles for å synge, le og kjenne på livet. Nå venter et nytt år, og jeg har fått turnélisten min. Jeg ruller snart igjen.

Fra Lindesnes til Nordkapp – her er årets høydepunkter

Årets første tur gikk til Ski-VM i Trondheim 4. mars, en gratisfest for alle. Jeg ble fyllt med lydutstyr, lamper og magi – og så bar det videre til Volda og Rokken 20 år den 25. april, og videre sørover til Sotrafest 2025 dagen etter. Skal si det var liv!

I mai skal står Lundamo og Namsosfestivalen for tur, og 13. juni står jeg parkert bak scenen på Sommerfesten i Trondheim. De sier det er der stemninga topper seg – og jeg skal stå der, full av energi og klare gitarer.

Sommer, sol og asfalt under dekkene

Fra midten av juni er det som å danse over landeveien. Jeg skal til Tønsberg, Skien, Haugesund og Rosfjord. Det er festivaler overalt, og jeg har lastet om så mange ganger at jeg kan gjøre det med lukkede bakdører. Når vi ankommer Florø, Alsvåg og Skarsvåg, vet jeg at det blir både solnedgang og stående applaus.

Sensommeren blir heftig – Storslett, Sande, Levanger, Hamar, Fauske og Moss. Jeg lukter asfalt og backstage-kaffe. Jeg hører latter i natten og kjenner trøkket fra publikum – gjennom chassiset. Og så, fredag 24. oktober, Oslo, Rockefeller. De sier det er ekstrakonsert lørdag 25. oktober. Jeg sier det blir legendarisk.

Det er ikke over før jula synges inn

Men jeg hviler ikke etter sommeren. I desember gjør vi det vi alltid gjør – julekonserter med D.D.E. Jeg ruller til Namsos, Steinkjer, Stjørdal og tre kvelder i Trondheim. Når jeg står utenfor Olavshallen, kjenner jeg at jeg meg hjemme. Og jeg har forhåpentligvis fått lagt på vinterdekkene, for til slutt venter Bodø og Harstad – årets siste stopp. Jeg får kanskje ikke se konsertene, men jeg kjenner varmen. Alltid.

En trailer med en oppgave – og en drøm

Noen ganger står jeg parkert utenfor et samfunnshus eller en festivalport. Folk går forbi, kanskje tar et bilde. De ser ansiktene mine på siden og tenker: “D.D.E. er her”. Da vet jeg at jeg har gjort jobben min. Jeg har vært broen mellom scenen og veien. Mellom stemning og struktur.

Jeg er ikke laget av kjøtt og blod. Men jeg lever likevel – gjennom latteren under opprigg, gjennom lange natteturer, og gjennom applausen jeg hører fra plassen min bak scenen. Jeg er D.D.E.s semitrailer. Og jeg er klar for 2025.

Følg meg og bandet videre på dde.no

Ta også en titt på disse sakene